Ord - eller ikke.
"Jeg liker bedre å gjøre doulajobben enn å snakke om den!" mumlet jeg unnskyldende, mens jeg tumlet svett ut av podcaststudioet.
Og det er virkelig sant.
Jeg skriver for Internett og snakker til kameraer og mikrofoner og skulle egentlig likt å slippe!
Jobben min er: ekte møter.
I lune, ofte mørke rom - som ditt - hvor bare noen heldige - som meg - får slippe inn.
Det jeg får være med på er intimt, nært, mektig, sårbart.
Jobben er ganske umulig å forklare til den rasjonelle delen av hjernen som alltid spør:
"Hvafornoe er det du gjør, egentlig?"
Jobben min er: å støtte deg i prosesser hvor kroppen styrer.
Hvor de delene av deg som er vant til å bestemme, plutselig må henge med dit kroppen din vil.
Og kroppen din bryr seg ikke nødvendigvis om hva jeg sier, så ofte holder jeg aller helst kjeft.
Likevel:
for at vi skal komme til det lune rommet -
for at du skal forstå at du muligens ønsker å ta med deg en doula inn dit -
må det også snakkes.
Hvis ikke jeg snakker, vet ikke du at jeg finnes.
Om vi kommer fram til det ordløse arbeidet med kroppen, avhenger av hva du hører meg fortelle deg, i den endeløse strømmen av informasjon og meninger som flyter forbi i feeden din.
Så hva vil jeg egentlig fortelle deg?
Og hva vil du egentlig høre?
Ord på sitt beste utvider perspektiver.
Åpner veier vi ikke visste om.
Vever tråder mellom oss.
Viser oss at hjernen ikke er alene.
At vi ikke er alene.
Jeg liker ord. Jeg leser og snakker fire språk.
Jeg husker hvordan jeg som andregangsgravid og doulastudent slukte alt jeg kunne finne av forklaringer, løsninger, tillatelser og trøst, i andres ord.
Hvor ville jeg vært uten dem?
Ord på sitt verste kan være villedende, giftige, usynliggjørende.
Eller bare overflødige.
Jeg prøver å være forsiktig med ordene, blir ofte trøtt av dem.
Jeg husker hvordan jeg som førstegangsgravid myste skeptisk mot alle fortellingene som kom ubedt mot meg fra alle kanter.
Og så bare lukket igjen øyne og ører for andre folks historier, til min første var godt over året.
Jeg visste hva slags input jeg ikke ville ha - men ikke at det fantes noe der ute som jeg faktisk hadde lyst til å ta inn.
Fra doulapraksisen vet jeg at vi noen ganger bruker ordene som distraksjon.
Vi holder oss fast i dem.
Holder dem foran oss.
Vi begynner å snakke og kommer oss ikke forbi fortellingene våre.
Men «hips don’t lie», osv...
Hva har kroppen din å fortelle deg?
Hva trenger kroppen din å bli fortalt?
Hva trenger kroppen din at du forteller videre til dem som kan støtte deg?
Om du vil ha meg med inn i det lune rommet ditt, vet du hvor du finner meg.